Om under en uke åpner DanseFestival Barents dørene på nytt. Den ferske festivallederen Siri Wigdel ser et Nord-Norge som er preget av det samiske og det russiske men også det urbane. I november inviterer hun til en inkluderende DanseFestival Barents i sitt sentrum i nord.

Wigdel ønsker å ikke kategorisere, stemple eller eksotifisere Nord-Norge, men heller løfte fram dans i verdensklasse i et unikt landskap som er i verdens søkelys akkurat nå. Wigdel er intervjuet av Nanna Elisabeth Berntsen, for Danseinformasjonen.

Av: Nanna Elisabeth Berntsen
Foto: Marie Hermo Jensen

Siri Wigdel01 foto Marie Hermo Jensen

Wigdel har bred yrkeserfaring innen dans. Som senior dance officer i the Arts Council of Wales har hun jobbet med strategisk utvikling av dans. Som kunstnerisk leder for Dawns i Bawb/Dance for All var hun med på å drive fram inkluderende og publikumsutviklende prosjekter i Wales. Siri har koreografert for flere operaproduksjoner, hun har arrangert Kulturferjefestival i hjemtraktene i Ryfylket og har koreografert i store stedsspesifikke krysningsprosjekter. Siri er også gründer og co-kunstnerisk leder av Cwmni Pen Productions sammen med sin mann Gwyn Vaughan Jones.

Hvordan vil du beskrive din bakgrunn i dansen?  
Når jeg prøver å oppsummere og se på min egen CV, så tenker jeg; - Gubba Noa! Jeg har fått lov til å jobbe innen dans i hele min karriere, og den er nesten 30 år nå. Jeg føler meg så ydmyk som har fått lov til det. Jeg er fylt av takknemlighet overfor alle folkene som har gjort det mulig. Det begynner med min egen familie, med min mor som oppmuntret meg og mine foreldre som investerte i det å begynne på ballett, det var jo ting som det måtte betales for. Jeg var faktisk den eneste som gikk på ballett fra min bygd, Jørpeland, til å begynne med. Ballett var noe uvanlig, sjeldent og rart. Jeg har senere ofte tenkt på hva det er som driver meg. Jeg har jo holdt danseworkshops der jeg har stilt mine elever spørsmålet: - Kan du gå tilbake og huske ditt første fysiske minne? For meg er svaret følgende: Jeg var en fire-fem år, jeg løp gjennom ei mark der det var sånne høyherser og jeg husker bare at jeg sprang veldig, veldig fort. Og så var det gleden av den fysiske farten at – Wohhooo! Jeg var alltid i farten, jeg var et sånt veldig fysisk barn, holdt på med alt, gikk på folkedans, på turn, og så var jeg veldig aktiv i svømmemiljøet gjennom hele barndommen og ungdomstida mi. Når jeg ser tilbake så hadde jeg en veldig full timeplan, men til slutt så måtte jeg jo velge, og da ble det dansen for meg!  

Du tok språklinje før du reise til Manchester og Northern Ballet School?
Ja, jeg har alltid vært glad i språk og som 18-åring tenkte jeg at da får jeg jo reist til Tyskland og Storbritannia og der er det sikkert en danseskole som jeg kan gå på i smug... sånn på fritida. Sånn tenkte jeg med en gang. Å prøve å finne en danseskole var faktisk det første jeg gjorde da jeg reiste til Oslo også. Jeg endte opp på et lite rom på Grünerløkka som absolutt ikke var hipt og kult den gangen. Oslo føltes veldig grått og trist for meg på midten av 80-tallet. Det var absolutt ikke noe vakkert og jeg lengta hjem. Og det er jo ikke før du drar hjemmefra at du tenker at - Oj! Jeg hadde jo vokst opp i et landskap med fjell og fjord og hytte og stor hage og hund og katt og alt dette her og så plutselig endte jeg opp på gråeste Grünerløkka med trikker som gikk forbi midt på natta og lagde masse bråk. Jeg fikk kultursjokk, for jeg hadde jo trodd at jeg skulle like å bo i en stor by, men så var realiteten en helt annen. En dag på vei til en svømmeøkt i Tøyenbadet stoppa jeg tilfeldig opp i en trappeoppgang og så noen som dansa. De vinka meg inn. Det var Huldra dansegruppe, som er en av de tidlige frie dansegruppene i Norge, som holdt på med afrikansk dans. Etterhvert dro jeg med språkskolen til Regensburg, en flott historisk by i Bayern i Tyskland. Der fant jeg fram til Krippner-Jerusalem Ballet Schule, og sa; - Ich möchte gerne tanzen machen... Så viste det seg at hun som jeg oppsøkte var en elev av den store dansepioneren Mary Wigman. Mary var igjen elev av Rudolf Laban. Så når du hører dansere snakke om karrierene sine så hører du de si; jeg var på rett sted til rett tid. Ikke sant? Slik føltes det for meg da.  

Hvordan opplevde du Storbritannia?
Ja, mens jeg var på skolen, så fikk jeg vite fra en annen elev – Möchtest du mit in Sommershule gehen?  Og så – Möchtest du mit die Pina tanzen?  Jeg hadde ikke hørt noe særlig om Pina Bausch på den tiden der og plutselig var jeg med på sommerskole i Storbritannia hvor hun underviste. Bortsett fra det hadde jeg egentlig ikke en særlig positiv opplevelse av å komme til landet. Å være i Tyskland på midten av 80-tallet var spennende for de var veldig progressive. De hadde Die Grünen. Det grønne partiet var det første grønne partiet i Europa som kom med i regjering. Så endte jeg opp i Storbritannia på et veldig vanskelig tidspunkt der Margaret Thatcher var ved makta og et London som var veldig grått. Veldig trist. Veldig fattig. Det var i punktida og det var masse kontraster. Da jeg kom til Manchester oppdaget jeg en popkultur der Oasis var aktive og da oppdaget jeg det som heter The Hacienda Club. Jeg kom inn på et veldig interessant tidspunkt, føler jeg. Jeg gikk på Northern Ballet School og ble en del av et inspirerende kunst- og kulturmiljø. Etter skolen kastet jeg meg etterhvert ut i, ikke det britiske, men i det walisiske. Det walisiske var gjenkjennelig. Der var det noe jeg kjente igjen som ligna på det norske. De to mennene som jeg har levd lenge sammen med har kommet fra Wales og det var også derfor naturlig å etablere seg der.

Siri Wigdel3. Foto Marie Hermo Jensen03

Hvis du skal trekke fram noe fra ditt arbeid fram til nå, hva vil du snakke om?
Det ble veldig viktig for mitt arbeide videre at jeg endte opp med å bo på et sted som var litt avsides og på landet i Wales, at vi var utenfor sentrumet. Der var det ungdommer som hadde det akkurat slik som jeg hadde hatt det og arbeidet med barn og unge ble derfor veldig viktig. Jeg ønsket å gi denne gruppen mange muligheter, undervisning, kurs, sjanser til å se forestillinger, rett og slett åpne opp en dør til kunsten. Så det var veldig viktig – at man har rett til å ha tilgang på kunst. Selv om du ikke bor i Berlin eller London så har du rett til det. Jeg ble tidlig ganske politisk. Det må jo ha vært en slags følelse av å kunne gi tilbake fordi jeg selv hadde vært så privilegert å få utdanne meg innenfor kunst. Det gir en unik opplevelse. Det å kunne ha et kulturtilbud er en menneskerett.

Hvorfor søkte du jobben som leder i DanseFestival Barents?
I mange år hadde jeg hatt et ønske om å komme hjem. Jeg hadde tatt på meg en god del frilansjobber og prosjekter i Norge og dette gikk helt greit, helt til mine barn begynte på skolen i Storbritannia og det ble vanskeligere å ta de med. Men jeg følte at jeg hadde forlatt noe, samtidig som det å kunne følge min egen kunstneriske driv gjorde at jeg måtte ut av Norge. På midten av 80-tallet var det veldig få kunstnere som skapte egne ting, i alle fall i mine sirkler utenfor Oslo. Det gjorde at det var lettere for meg å ha mitt levebrød i et land med flere muligheter. Men jeg lengtet veldig hjem. Jeg har alltid fulgt godt med på det norske kulturlivet, og jeg var veldig interessert i det som foregikk i Norge. Etterhvert følte jeg at det var som en revolusjon det som skjedde i Norge. Jeg fulgte blant annet med på det som ble Dans i skolen. Jeg var på mange konferanser i Europa og traff norske kolleger. Og når Dansens Hus skulle åpnes i 2008 var jeg der og representerte Arts Council of Wales.

Siri Wigdel.2.foto Marie Hermo Jensen02

Når folk sa; - Are you homesick? Svarte jeg bare; - Yes! - What do you miss the most?  - What I miss the most is winter! Og de bare så forskrekka på meg.  - What???
Men jeg har alltid vært dratt mot nord, alltid elska vinteren. Så det å bo utenlands, spesielt i Storbritannia, var veldig trist, jeg fikk ikke gått på ski! Det er ikke så mange som skjønner at det er store skitradisjoner i Ryfylket på Vestlandet, familien min elsket å gå på ski. -What do you find hardest, spurte folk i Wales meg om. -Well, actually the lack of seasons.
Jeg husker folk så rart på meg når jeg sa: – Itś time to get the winterclothes out!  Da jeg sa at jeg hadde vintertøy i en eske under senga syntes de det var merkelig. Hvis du ikke har sesonger så mangler du en slags rytme i livet syns jeg.

En annen viktig grunn til at jeg søkte meg mot nord var at jeg oppdaget som voksen at jeg hadde en biologisk far i Nord-Norge. Jeg har fått god kontakt med min far og hans familie og har blant annet fått vite at jeg har samiske aner. Og det var denne dragningen mot nord og det veldig nordlige som var nesten som en fysisk lengsel. Et Nord-Norge som jeg ikke kjente, men som jeg visste at jeg egentlig var en del av. En gang hadde jeg hatt et noe negativt bilde av nord, at i Nord-Norge der skjer det jo ikke så mye... Men så endra den oppfatninga seg i meg.

Hvorfor det tror du?
Jeg hadde hørt om ting fra nord. Og jeg hadde faktisk truffet for eksempel Haugen Produksjoner og Camilla Karlsen som jeg programmerer i år. Det var vel noe i underbevisstheten min som gjorde at jeg kom i kontakt med disse nordlige kunstnerne. Jeg var klar over Solveig Leinan-Hermo, for jeg hadde jo selvfølgelig hørt om Stellaris DansTeater, som har holdt på i en årrekke. Jeg var nysgjerrig på det som utvikla seg i Tromsø og Hammerfest. Min søster, dansekunstner Ida Wigdel, hadde vært på residens hos Dansearena nord og jeg var klar over at det var ting som skjedde her oppe. Jeg var kanskje mer «intrigued» i det som skjedde her nord enn i det som skjedde i for eksempel Oslo. Det kan ha vært noe i underbevisstheten min som tenkte - her høres det ut som om det er noe interessant som skjer!

Kan du forsøke å beskrive det spennende som skjer?
Det som jeg føler er interessant med det nordnorske er at jeg opplever at det er en sånn pasjon og en slags stahet i det å velge å være dansekunstner utenfor sentrumet. Det har med å klamre seg fast og gjøre. Det har med både naturen, været, folket og språket å gjøre. Alt gjør at det utvikler seg et tydelig særpreg her, et eget uttrykk. Jeg må jo og si at Nord-Norge er stort. Finnmark er det største fylket i Norge og tynnest befolkede og har mye til felles med Wales. Det er en spøk i Wales der man sier: - There are more sheep than people in Wales! Jeg vet ikke om det er sånn i Nord-Norge, at det er mer rein enn folk, men det er noe med den oppfatningen. Og det tror jeg gjør noe med deg. Det er noe tøft.

Finnmark er preget av det samiske og det russiske, og faktisk også det urbane som er nokså overraskende for meg, at uttrykket som jeg opplever i dans er ganske urbant her oppe. Resten av landet glemmer jo at denne landsdelen faktisk er mer internasjonal. Denne landsdelen har hatt mye mer kontakt med resten av verden enn resten av Norge! Og det er en likhet med Wales. Wales har ofte sett til USA i stedet for å se til London. Men en ting er litt forskjellig; danserne som har flytta til Wales, eller kommet hjem til Wales, er ofte opptatt av det som heter somatisk dans, altså dette med å være i pakt med kroppen og naturen. Jeg føler det er lite av dette i Nord-Norge. Det finnes yngre dansere som Maya Mi Samuelsen som er det, men samtidig som de ser på dette med å være menneske i naturen så føler jeg at det er veldig politisk. Danserne har behov for å kommentere på en politisk situasjon. For eksempel Samuelsen som arbeider med tematikken fiskeoppdrett.

Jeg tenker at det er veldig viktig ikke å generalisere. Det er lett å generalisere, men det er jo sånn at i Nord-Norge eller i Wales så er det like stort og like bredt som andre plasser. Jeg blir redd for å snakke om noe som veldig eksotisk. Jeg er veldig obs på at man ikke skal stemple det samiske som eksotisk fordi det er snakk om en minoritet eller et urfolk ... Det syns jeg vi skal vokte oss for. Man snakker ikke om det urbane uttrykket på den måten så hvorfor skal man snakke om den nordnorske dansen på den måten? Jeg blir veldig redd for å kategorisere hva det nordnorske uttrykket er, men man kan ikke komme seg unna dette landskapet og dette været som er tøft. Det er en ekstra utfordring.  

Hvordan vil du plassere DanseFestival Barents nasjonalt og internasjonalt?
Jeg har lyst til å plassere festivalen i en lederposisjon og jeg ønsker at festivalen skal lede utviklingen i dans. Ikke bare følge utviklingen, men være innovativ og kunne utfordre det kunstneriske og våre oppfatninger. Vi skal stille spørsmål til hvorfor man alltid ser til sentrum, og til hvor sentrumet er. Og ikke minst til hvem som bestemmer hvor sentrum er.
Jeg har lyst til å stille utfordrende spørsmål som jeg tenker er viktige i et nasjonalt og internasjonalt perspektiv. Jeg mener DanseFestival Barents er i en unik og spennende posisjon i det at vi bør lede, vi bør ta på oss et slik ansvar fordi vi er i den arktiske regionen der de store spørsmålene rundt miljø og naturressurser pågår nå. Vi befinner oss på «the cutting edge» og kunsten har et ansvar!

Så er det dette med at det å være danser ikke bare er dansingen. For meg handler det om å være en danser i verden. Dansere tenker på en annen måte. Vi jobber på en fysisk tredimensjonal måte og det betyr at vi har en spesiell måte og se verden på. Jeg mener at vi har en veldig viktig plass.

Hvilke visjoner har du for DanseFestival Barents? Og hva er dine hjertesaker?
Mine hjertesaker er å være inkluderende, det er å trekke lokalsamfunnet inn i det vi holder på med. Det å få folk til å føle eierskap er viktig. Det handler om å samarbeide, og hva et samarbeid betyr. Min visjon er at vi kan bruke dans til å lede nytenkning i verden og å samarbeide på tvers av uttrykk. Det er veldig viktig for meg at dansen kan bidra til å bedre folks livskvalitet. DanseFestival Barents har en følelse for det stedsspesifikke og presenterer dans i verdensklasse. På festivalen vår kan man få nye erfaringer i et unikt arktisk landskap.

Hva tenker du er det viktigste å ha på agendaen for dansemiljøet og kulturpolitikken i Norge i framtida?
At dans skal kunne få den samme investeringen som andre kunstformer. Det var det jeg kjempa for i Wales. Når folk sa at de virkelig ønsket å prioritere dans, så er det bare en måte å gjøre det på. Det er rett og slett å investere penger og ressurser. Jeg føler også at kunstformene er for segregerte. Jeg synes det er på tide at vi møtes på tvers av kunstformene og at vi i kulturpolitikken skal bli flinkere til å jobbe sammen. Jeg tror at alle skal kjempe for de samme midlene i stedet for sin egen lille kamp. Jeg lurer på, hvis vi kommer litt mer sammen og får en felles stemme på tvers av kunstformene, kan vi ikke komme litt lenger da?

Har du noen favoritt stilarter eller uttrykk innen dans?
Jeg begynte jo i klassisk ballett og så ble jeg lei av balletten. Men hvis jeg ser ballett nå så kan jeg sette pris på det. Det er et veldig gjenkjennelig uttrykk. Men jeg er spesielt interessert i det minimalistiske uttrykket. Jeg liker «rein dans», som i naturlig bevegelse. Jeg liker veldig godt å se kropper som ikke er trente i dans. Jeg tiltrekkes av et ganske hverdagslig uttrykk. Jeg liker ganske godt å se eldre mennesker på scenen. Eldre dansere. Jeg liker kropper som er veldig forskjellige. Jeg liker dans der koreografer bruker forskjellige kropper. Menn kvinner, forskjellig etnisitet, inkluderende dans! Jeg får mer ut av det enn et homogent uttrykk. Jeg er veldig glad i dans som krysser grensa til visuell kunst. Er det dans? Er det installasjon? Installasjonskunst? Som kunstner kan du bli mer og mer lei ditt eget uttrykk. Når det skjer med meg søker jeg teater, når jeg virkelig skal kose meg søker jeg klassisk musikk. Jeg liker også dans som erter publikum litt. Jeg liker humor i dansen. Jeg liker dans som ikke tar seg selv for alvorlig. Min søster, som og har utdannet seg innen dans, Ida Wigdel, jobber med akkurat det. Hvorfor skal dans ta seg selv så høytidelig? 

Hva vil du trekke fram som det viktigste i årets festival?
Vi har to urpremierer på årets festival som jeg er veldig stolt av å kunne presentere. Camilla Karlsen arbeider med nysirkus og har blanda det med samiske fortellinger som ble skrevet ned av hennes oldefar. Hun er veldig opptatt av den måten disse fortellingene snakker om døden på, som er veldig annerledes enn måten vi snakker om døden på. Karlsen kommer fra Storfjord i Troms og hun bor og arbeider i Berlin. Forestillingen hun og hennes ensemble presenterer heter Eallin. Hammerfests eget Stellaris DansTeater, som også eier festivalen, har i år et samarbeid med dansegruppa Kantele som er fra en egen region i Russland. De er vespiske, de har sin egen religion, sitt eget språk og sitt eget uttrykk. Solveig Leinan-Hermo har blanda dette med samisk kultur i forestillinga Adnazdi.

Det var viktig for meg å markere 15-årsjubileet til festivalen. 15 år betyr at man har eksistert i en god periode. Jeg hadde lyst til å grave i dette med Barentsregionen. De ulike folkene og historiene her oppe hadde vært godt representert i de foregående festivalene men jeg følte at det samiske burde forsterkes, selv om festivalen hadde vært flink til å representere ulike uttrykk og kunstformer. I årets festival får man en samisk plattform. Jeg ville grave i den nordnorske psyken, hva det betyr å være i Barentsregionen. Det var viktig å plassere festivalen her, i det arktiske. Så jeg snakker mye om 70 grader nord. Festivalen legger dessuten vekt på å være inkluderende! Vi danser i barnehagen, på skolen, på handlesenteret, på omsorgshjemmet, på biblioteket og i gatene... Faktisk danser vi på teateret og! Det å gå inn ei dør på et teater kan kreve mye av folk. Det kan være en barriere for mange som er vanskelig å overkomme. Derfor ønsker jeg å møte folk i dansen, der de er, kanskje der de møtes mer naturlig i hverdagen. Jeg ønsker å normalisere dans, at det ikke er noe skremmende som folk ikke føler er for dem.

Er det noe annet du vil ha sagt til publikum og bransjen, for å ta turen til Hammerfest?
Kom til Hammerfest fordi det er så langt nord! Det er vinter! Klimaet gir helt andre retningslinjer og parametere for festivalen. Det er utfordringer og det finnes ingen garanti for hva været skal gjøre. Det er langt å komme hit og det er ikke mulig å reise herifra på en lørdag. Kom hit fordi du ikke forstår hvor langt det er! Hvis folk velger å komme kan de se dans i en annen kontekst.

Det kan være en utfordring til bransjen å si: Hvis du har sett Carte Blanche sin forestilling Souflette et annet sted tror du at du kan få en annen opplevelse hvis du ser det i Hammerfest? Kan du oppleve dette stykket på en helt annen måte fordi det er i en helt annen kontekst? Jeg vet jo ikke. Jeg kan jo si at dette er den første gangen jeg gjør dette i denne byen. Men det kan jo være at når du ser meg om en uke så blir det ikke sånn jeg har forestilt meg. Jeg åpner meg opp for kritikk og føler meg beæret for å få lov til å eksperimentere. Man finner ikke ut før man har prøvd, og i kulturpolitikk må man ta høyde for at man kan feile. Hvis man skal prioritere så må man og feile, så man må faktisk tørre å prøve!

Hvis du lar tankene gå litt fritt, hvilken plass har samtidsdansen om 100 år?
Jeg tror at de samfunnene som prioriterer det kreative blir absolutt de beste. Det har jeg opplevd i Wales. Der er det for eksempel veldig vanlig å synge sammen. Skolene prioriterer virkelig kunsten og det gir uttelling. Jeg er veldig glad for at jeg oppdro barna mine i dette systemet. Alle skal ikke bli kunstnere, men det gjør noe med deg. Jeg tenker at i Norge, som er så produktorientert på grunn av oljeindustrien vår, så trenger vi flere kreative mennesker. For kreativiteten kan løse problemer. Man leter etter løsninger hele tiden og hvis man er utdannet i det kreative så kan man finne andre løsninger fordi man kan tenke på en helt annen måte. Jeg er helt overbevist om at et bedre samfunn er et samfunn som prioriterer det kreative. Det handler kanskje ikke så mye om dansen, men jeg ser dansen som en del av det store kreative, som er kunsten. Det er jo en stygg liten sketsj på Youtube der Theresa May var på statsbesøk i Sør Afrika og danset med sør-afrikanske skolebarn og hun så helt ukoordinert ut. Jeg delte den og skrev: - Jeg tror at hvis alle statsoverhoder gikk på danseskole, kunne verden blitt en bedre plass! Hvis alle kunne vært i sin egen kropp så kunne verden bli en bedre plass. Det å stole mer på den fysiske kroppen. Kanskje løsningen ikke sitter i hodet, men i føttene våre.

Om 100 år, hvis dansen får fungere på den måten, kan dansen skape fred i verden. Hvis folk får lov å danse sammen så tror jeg at man kan unngå en del konflikter. Det kan høres veldig ambisiøst ut, som en slags dansemisjonær, og det er ikke det jeg har lyst å stå fram som, men jeg har virkelig tro på dansens kraft. Jeg tenker at de tidlige dansepionerene, slik som Laban og Duncan og mange fler, må ha vært utrolig modige mennesker. Så når jeg nå føler at det er utfordrende at det er kort tid til festival så tenker jeg: - Nå må du kule deg ned Siri! Tenk! Så heldig du er som får lov til å holde på med dette her. Og tenk så masse kamper disse folkene har måttet holde på med for å få fram uttrykket. De ble ledd av! Dans har måtte kjempe mot religion, statsmakt og politikk. Så kanskje det, om 100 år er dansen fullstendig akseptert som en naturlig del av livet.

--------------------------------------------------------------------------------------------------------

DanseFestival Barents arrangeres i Hammerfest fra 7.-11. november.
Les mer om festivalen her.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------

Siri Wigdel ble intervjuet av Nanna Elisabeth Berntsen, for Danseinformasjonen
Nanna Elisabeth Berntsen er for tiden ansatt som produsent hos Dansearena nord. Berntsen er utdannet skuespiller fra Høgskolen i Nord Trøndelag (HiNT) og har også studert teatervitenskap, teologi og contemporary performance. Berntsen var tidligere leder i Rimfrost Teaterensemble, nå Rimfrost produksjoner, og har jobbet som frilanser med nordnorske scenekunstkompanier som Sadio Nor Teater, Ferske scener og Teaterfabrikken 70 grader nord i tillegg til egne prosjekter og instruktøroppdrag. I RadArt – nettverk for fri scenekunst har Berntsen engasjert seg i styret i en årrekke og også arbeidet som sekretær for organisasjonen. Berntsen har produsert for Senjafestivalen, RadVent og Vårscenefest før hun kom til Hammerfest og Dansearena nord.